Jeg føler jeg ikke hører hjemme i denne verden
“Jeg har en naiv, kanskje barnlig drøm. En drøm der vi slipper å bli syke for å få en pause fra en syk verden.”
Han så på meg med sorgtunge øyne og gråtkvalt stemme: “Jeg føler jeg ikke hører hjemme i denne verden.” Han var bare en tre eller fire år gammel, sensitiv gutt. Jeg vil si han er en av dem vi kan kalle høysensitiv.
I mitt arbeidsliv har jeg jobbet med mange barn og unge som uttrykker det samme – bare med andre ord. Og hvor mange ganger jeg selv har tenkt de samme tankene i løpet av livet, har jeg ikke tall på.
Vi er mange som ikke føler en naturlig tilhørighet. Det er så mange deler av oss mennesker som det ikke er plass til i den boksen vi forventes å passe inn i. Det stilles stadig krav, press og forventninger – både fra hjemmet, i klasserommet og senere på arbeidsplassen.
Sitt mer stille. Vær stille. Ikke si imot. Bli raskere. Tynnere. Høyere. Lavere. Sterkere. Studer mer. Tjen mer. Bli flinkere. Vær mer.
Ja, vi skal drives fremover, lære både i livet og på skolen, og jobbe for å bli en bedre versjon av oss selv. Det er viktig å tåle at det stilles krav til oss, og at vi må prestere. Men generelt i samfunnet gjør vi noen store feil. Disse feilene vises i statistikken, i alle barn og unge som sliter. Det er flere som dropper ut av skolen, og vi ser en økning i vold, uro, selvskading, psykosomatiske lidelser og selvmord.
Jeg spurte en av ungdommene på kontoret mitt, som ikke ville gå på skolen og hadde havnet i et røft miljø:
"Hvorfor gjør du som du gjør?"
Han svarte: "For å ha venner. De driver ikke med noe annet."
Maskene vi tar på oss
For å føle at vi hører hjemme et sted, tar vi ofte på oss masker. Vi gjør og sier ting vi ellers ikke ville ha gjort, og vi kler oss annerledes enn vi ønsker. Vi legger lokk på det som gjør oss unike – det som burde vært en styrke. Vi mister oss selv i et forsøk på å passe inn i klassen, venneflokken, familien eller på arbeidsplassen.
En naiv drøm
Jeg har en naiv, kanskje barnlig drøm. En drøm der vi slipper å bli syke for å få en pause fra en syk verden. Der barn med uro og bevegelsestrang får lære gjennom bevegelse og lek. Der den som er rolig og sensitiv, får lære og jobbe i sitt eget tempo.
Jeg møter nemlig empatiske, smarte og flotte barn og unge som skjuler seg bak tøffe masker, eller som blir lammet av utmattelse og kvalme. Disse symptomene forteller om noe dypere: følelsen av å ikke bli sett, press fra alle kanter, og et desperat ønske om å høre til. De passer ikke inn i boksen, men strever livet av seg for å gjøre det – hver på sin måte.
Vi voksne sier mye til disse barna, på godt og vondt. Men mest av alt må vi vise dem hvordan de kan omfavne sin annerledeshet. Vi må feire våre egne særtrekk og vise dem hvordan de kan leve etter sin egen rytme – med sine unike personlighetstrekk, styrker og svakheter. Det starter med å akseptere de sidene i oss selv som samfunnet ofte ser ned på.
Er det lett? Ikke i det hele tatt. Men kanskje det er nettopp i de naive drømmene vi finner håp. Drømmen om en verden der vi tør å leve litt utenfor boksen, og lar barna våre gjøre det samme. Selv små steg kan gjøre en stor forskjell.
Noen viktige steg
Legg bort mobilen.
Lær deg selv å møte barna og ungdommene uten skjermen mellom dere. Selv om ungdommen nekter å legge den bort, viser du med handlingen din hva du ønsker. Ungdom ser hva du gjør – selv om de ofte later som de ikke bryr seg.Det er lov å hvile.
Du kan hvile uten dårlig samvittighet. Det hardkjøret som preger samfunnet i dag, er ikke måten vi er ment å leve på. Vis og lær barn og unge hvordan de kan finne effektiv hvile.Det er lov å sette grenser.
Vi ønsker ikke at barna våre skal si ja til alt. Vi ønsker ikke flinke piker og gutter som alltid setter andres behov foran sine egne. For å lære dem det, må vi også vise hvordan vi setter grenser i vårt eget liv. Vi skal ikke klare ALT. Si nei der det er nødvendig, og stå i det uten skyldfølelse.Lytt – uten å fikse.
Når barna er små, kan vi komme med råd og være den kloke forelderen. Men med ungdom går ikke ordene alltid inn – uansett hvor velmente de er. Det er greit. Du kan fortsatt være tilstede, lytte uten å prøve å fikse, og gi plass til det de trenger å si.En av de beste måtene å skape rom for dette på, er å gjøre ting sammen. Forslag som en kjøretur eller en aktivitet kan skape et uformelt rom der samtaler oppstår naturlig. Noe magisk kan skje når vi lar stillheten gi plass til ordene.
Ikke alltid prøv å beskytte dem.
Som foreldre er det vår instinktive trang å ville beskytte barna fra alt vondt. Og ja, vi skal kjempe for dem når det er nødvendig, for eksempel når det gjelder trygghet på skolen. Men vi må også huske at det er gjennom de smertefulle erfaringene at de lærer, vokser, og utvikler empati.
Alle følelser hører hjemme
De tøffe opplevelsene i livet former oss. Livets skyggesider lærer oss noe viktig. Så kanskje vi kan prøve å være trygge voksne som gir barna rom til å føle alle følelsene – selv de vonde – i nærheten av oss. Vise dem at følelser ikke er konstante eller farlige. De er i bevegelse, og de er en del av det å være menneske.
Alle følelsene hører hjemme. Og alle delene av barnet ditt hører hjemme.
En siste oppfordring
Hva om vi starter med å gi oss selv og hverandre rommet til å være oss selv – akkurat som vi er? Kanskje det er der vi finner veien til å høre hjemme, både i oss selv ,for barna våre og i verden.
Trenger du litt veiledning på dette temaet eller noe annet så kan du bestille time her, både digitalt eller til kontoret mitt i Kristiansand
